Fire lange måneder og en måne som heter Pandora

Det skal sies... jeg har et støtteapparat rundt meg som er ganske godt - om jeg bare bruker meg av det.
Siste innlegg var ikke akkurat av de muntreste innleggene og heller ikke helt gjeldende nå lenger.

Det har gått fire lange måneder. Jeg aner et lite lys i tunnelen.
Jeg har vært tilbake i jobb like lenge, men det virker ikke som om jeg noensinne forlot jobben for å være hjemme med Lillegutt. Den tiden er glemt for lengst og andre ting i den nye, TRAVLE hverdagen har tatt fullstendig over. Og det har igrunnen hjulpet på psyken. Det har vært så mye annet å konsentrere seg om at "det negative" har blitt gjemt litt ned og bak i hodet.
Jeg har hatt ett og annet sammenbrudd, men mine høyt elskede barn har gjort at jeg har kommet meg gjennom dagen. Det er bare deilig å kunne knusekose med barna mine etter endt dag på jobben! Gjensynsgleden når jeg henter dem i barnehagen er stor og varmer mamma-hjertet mitt. I tillegg klarte jeg ikke å holde masken foran mine nærmeste venner lenger... Det er vel spesielt to venninner jeg kan takke for det (på godt og vondt i grunnen). Hadde det ikke vært for dem, så hadde jeg nok ikke vært på bena den dag i dag! De har pirket og lirket på lokket, og fått ut litt etter litt før alt bare rant ut. Og da snakker jeg selvsagt metaforisk; glasset inneholder liksom mine tanker, problemer, sorger og vekter da vet du.
Så, barna mine og mine gode venner gjør faktisk livet godt! Det er verdt å leve :)

Litt oppdatering:
Lillegutt har gått gjennom masse forandringer og endel utfordringer siden sist. Det er jo klart at barnehagehverdagen tar på en liten kropp og med det i tillegg til hans stadig tilbakevendene "sykdom", så er det ikke alltid like greit å være Lillegutt. Dog, han er smilende blid og en skikkelig fighter! Han stortrives i barnehagen, har blitt ett år, kom seg opp på beina for en fire ukers tid siden - og har vel aldri satt seg ned igjen siden da. Og i det siste har det begynt å trille små ord og setninger (som ikke er en foss av babbel) ut av munnen hans. GLEDE <3

Vesla er snart vokst ut av kallenavnet sitt, for hun har blitt fire år og oppfører seg meget mye eldre på visse punkter! Hun er utrolig smart, veltalt og en ordentlig tenker. Det bobler over av ideer, spørsmål og påfunn og fantasien er veldig levende - noe som gleder både mor og far! Hun elsker å være storesøster, hun elsker sin lillebror og hun elsker rett og slett Apa, Ted og Elfie i Vennebyen! Hun elsker selvsagt mamma og pappa også, men det "er jo ikke det samme, for dere er jo mammaen og pappaen min!" *hihihi* <3

Når det kommer til min mann og vårt forhold... vel, vi er separert. Men vi bor sammen. Vi er foreldre sammen og det fungerer igrunnen bra. Vi har en viss avstand mellom oss og det gjør at vi kan konsentrere oss om å være gode foreldre og gode forbilder for barna. Vi er på et punkt nå hvor vi er gode venner, men (og nå snakker jeg i allefall for meg selv - og tror jeg snakker for ham også) savner det å være sammen og det å være nær... Jeg skal ærlig innrømme at jeg virkelig savner å bli tatt på - få en god klem og kanskje et kyss. Samtidig så er jeg ikke helt der lenger/enda heller. Det er en vanskelig følelse å forklare... Jeg må bare ta tiden til hjelp.
Vi er uansett på et punkt i livet nå hvor det er mye forandringer - til det bedre (og kanskje det helt topp forhåpentligvis), og det er en enighet om at når visse praktiske ting er ordnet og over så skal vi ta for oss forholdet og samlivet og gi det 100%. Det er en god avtale med tanke på alt vi nå går gjennom. Vi får konsentrert oss om barna og det å være glade, gode foreldre for dem og vi får ordnet det praktiske. Samliv kan vi konsentrere oss om når vi har kapasiteten til det! :) Jeg er i allefall positiv! Lyset i tunnelen ble litt sterkere forleden da en stooor sak av det praktiske gav oss et meget positivt løft (vi er ikke vant med at det skjer positive ting på den kanten) og i tillegg tente det en liten gnist et sted inni meg (og tydeligvis i mannen også) for han var så glad og lettet at jeg fikk både en gooood, lang klem og et kyss pluss et varmt, ømt stryk over kinn og hår! Det høres kanskje sprøtt ut, men det er veldig mye når man i så måte er fullstendig utsultet på det! :)

Jeg er positiv!!

En ting jeg har merket etter at "lokket ble åpnet" er at jeg er utrolig emosjonell. Det er ikke mye som skal til før tårene og følelsene tar over. Da mener jeg ikke nårsomhelst og hvorsomhelst altså! Men som i kveld, ungene er i seng, mannen er ute på byn med søstra og jeg koser meg med film på tv. Endelig skal jeg se AVATAR! Og for en film!!!! Fantastisk! Men der sitter jeg altså og omtrent gråter meg gjennom filmen. Jeg føler med de stakkars Na'viene som regelrett blir slaktet ned på sin egen planet og blir kalt fiender av menneskene?! Jeg sitter der og kjenner sinnet koke, for vi (menneskene altså) har da vel ingen rett til å bare ta oss til rette på en annen befolknings planet??! Det er jo vi som er fiendene -ikke dem!!!
Sciense Fiction lenge leve - når jeg klarer å sette meg så mye inn i en film, da må vel den være gørgod?! Eller så er jeg bare spik, spenna sprø og super-emosjonell ;)

En bør vel bare krype under dyna og nyte natta??!
G'natt <3

Med hue og rævva stuck i dørkarmen...

Jeg sitter her helt på slutten av svangerskapspermisjonen med en reell blanding av glede og angst over og for å gå ut i jobb igjen. Jeg håper det å få "normale" dager igjen vil vise seg å være mer til hjelp enn til byrde. For slik det er nå... Det må ta slutt!!!

Jeg merker på psyken og kroppen at jeg går mot slutten.
Det er ikke mye mer jeg makter før jeg treffer dørken med hue først (om ikke rævva vinner racet)!
Det er nok ikke lenge til jeg virkelig kaster livet mitt inn i en enda ondere sirkel av negative holdninger og vaner. 

Jeg har gjemt meg bak mine barn og min mann for lenge...
Jeg har brukt endeløse unnskyldninger overfor meg selv...
Jeg har trøstet meg med at "det er den onde sirkelen"s virkning...
Jeg viser meg aldri i undertøyet for min mann (gudforby å vise meg naken for ham!). Det er faktisk så vidt jeg klarer å se ned eller i speilet på kroppen min.
Og samlivet... vel, hvilket samliv? Tanken på at min stakkars mann skal måtte ta på meg, uff! Nei, det skal han slippe!
Overfor barna presser jeg fram en positiv holdning. Jeg smiler og er blid, mens jeg hyler og gråter av fortvilelse innvendig....

Jeg opplever flere og flere symptomer - på hva, vet jeg ikke - men på at noe ikke er helt som det skal være...
At noe er galt, vet jeg. Jeg har mine anelser, men finner selvsagt unnskyldninger for ikke å få det sjekket ut!

Nå i det siste har det blitt enda verre og helt tydelig.
Jeg er mye svimmel, har nesten konstant hodepine som kan utvikle seg til alvorlige migreneanfall, er alltid trøtt, opplever å være umettelig tørst, at balansen faller bort, føler meg nedfor, humørsvingninger, tiltaksløshet og kan være fullstendig ambivalent.
På det psykiske plan har jeg så smått begynt å få angst...
Jeg gjemmer meg bort og unngår helst møter med venner og kjente. Men må jeg så må jeg...
Jeg setter på en maske og smiler blidt...
Jeg er den første til å gjøre narr av meg selv...
Jeg HATER å bli tatt bilde av, eller å være med på foto med venner! Jeg gruer meg når jeg skal være sosial, for mine venner tar alltid bilder! Du vet, sånne "alle-sammen-trykt-sammen-og-smiiiil"-bilde!
Det går ikke å trykke seg sammen med meg! Man ser bare halverte personer sammen med en diger dundre!
Og nå har jeg begynt å gå omveier ute for å unngå at folk ser meg. Helst går jeg ikke i butikken for å handle. Og om jeg må, så venter jeg til sene kvelden med å gå, eller så går jeg så tidlig som mulig...

Nå har jeg flere vonde dager enn jeg har gode...
Jeg eier ikke selvtillit, men den ligger og støver ned bakerst i hylla. Jeg savner selvtilliten og motet mitt!

Det skal ta slutt! Det MÅ ta slutt!
Jeg vil være tilstede når barna mine skal stå konfirmant! Eller når de skal gifte seg! Og jeg vil kunne stå som stolt mor ved siden av barna når folk tar bilder! Jeg vil være med på "Skvise-oss-sammen"-bilder og ikke ta opp mer plass enn andre.

Jeg er så klar for forandring! Så hvorfor er det så jævlig vanskelig???

Første skritt...

I dag har jeg tatt første skritt mot noe som forhåpentligvis vil bedre livskvaliteten, følelsene og lykken for hele familien...
Det er bittersøtt. Godt og vondt på samme tid, men høyst nødvendig! Det er bare å få dagene til å gå i tiden fremover. Rydde opp i ting og alt rot som er innenfor husets fire vegger og se dagene bli lysere og lysere (både bokstavelig og metaforisk sagt)!

*WHAT GOES UP, MUST COME DOWN*
eller heller
*DET MÅ GÅ NEDOVER FØR DET KAN GÅ OPPOVER*

Jeg skal prøve noe nytt! Tror jeg...

og det krever tålmodighet, pågangsmot og utholdenhet...
Det krever også at jeg legger om fullstendig når det kommer til hverdag, mat og trening.
Skal jeg tørre ta steget?
Skal jeg tro på at jeg klarer å avstå fra søte fristelser, gode middager og ulike drikkevarer i lengre tid?
Skal, skal ikke....?!
Jeg har surfet nettsider opp og ned, saumfart og googlet det endeløse internettet.
Jeg legger meg ikke under kniven - det har jeg ikke råd til!
Jeg har akkurat meldt meg ut av treningssenteret (som jeg forøvrig kun har støttet økonomisk de to siste årene) fordi jeg må spare penger der jeg kan.
Jeg går ikke på noe Roedhe-kurs, av den gjengående økonomiske grunnen.
Ei heller noe F.Lindberg eller andre supre kurs som flasher rundt om på nettet.

Nei, jeg har regnet på det (om og om og om OG om igjen!) og funnet ut at Go 1-2-3 vil være verdt å prøve!
De frister med nye smaker på sine shaker og supper og næringsbarer. Det virker som om det er endeløst med ulike smaker.
Da jeg hadde født min førstefødte, meldte jeg meg på et Extravaganza-kurs hos sprek og blid. Det var noe nystartede greier, samme prinsippet (shaker, supper og næringsbarer) med treningsopplegg, næringsoppfølging og veiledningskurs i et år fremover. Det funket som bare rakkern!! Helt til hverdagen satte inn (til jeg begynte i jobb igjen). Da ramlet jeg fort av! (Kanskje jeg skulle forhørt meg om å BARE kunne kjøpe "maten", uten å måtte ta et helt opplegg med kurs og trening...?!)
Slik jeg forstår det har Go 1-2-3 samme opplegget, men all trening og motivering står en for selv, uten at andre "sparker deg bak" så og si. Noe som passer bra inn i min hverdag! Alt som skjer eller ikke skjer på vekten, kan jeg bare skylde på meg selv for, ikke sant?! Og betalingsmetodene deres virker jo ganske ok også...

Så, skal jeg?!

Lillegutt kom til verden

15(!!) dager på overtid, kom endelig min lille skatt til verden ved igangsetting.
Legene smiler og ler og forteller meg at jeg har så godt klima innabords at det er derfor ungene mine ikke vil ut! Hahahahaaaaaa så morsomt for en høygravid, sprekkeferdig hvalross å høre...

Fødselen var kort, men tøff, spesielt for den lille fikk jeg vite i ettertid.
Men - Lillegutt er en vakker gutt! Han er helt aldeles nydelig og er elsket av mor og far og spesielt storesøster. Og selvsagt alle som ser ham :)
Jeg var klar for hjemreise bare etpar timer etter fødselen, men jeg måtte bli i ett døgn, så leger og jordmor kunne være sikre på at jeg var "i orden" og at lille var klar for å komme hjem.
Nå har det gått 12 uker, og han er en skikkelig go'gutt som trives godt her hjemme med familien sin. Han spiser godt (altfor godt), sover om natta - bortsett fra en liten matbeta ganske nøyaktig kl 03.40 hver natt, og smiler og babler når han er våken.

Nå i det siste har personligheten hans virkelig begynt å komme fram. Jeg som trodde at datteren min hadde hastverk med å skulle rulle seg rundt, sitte og gå... Lillegutt har allerede bestemt seg for at; Nå er han gammal nok til å sitte! Han bruker jo tross alt str 68/74 i klær(!!!!!!!). Denne krabaten skal ikke være noe spesielt tregere enn sin søster nei!
Og han er en skarp liten skapning. Hvorfor gidde å snu seg rundt helt, når han kan lage "jeg-har-så-fryktelig-vondt"-lyden sin slik at den nærmeste snur ham rundt istedet??!
Alt i alt er denne lille gutten, i mors meget objektive perspektiv, en utrolig fremadstormende og god klump!
Mamma elsker deg!

22.juli 2011

Først:

Min dypeste medfølelse og kondolanse til alle etterlatte og pårørende etter fredagens terrorhandlinger i Oslo og på Utøya! Dere er i mine tanker og jeg sørger med dere...

Fredag 22.juli endret Norge...

Hva som får en person til å utføre slike handlinger, klarer jeg ikke å fatte - jeg vil ikke prøve å forstå det engang! Å la sitt personlige vendetta mot et politisk parti få et slikt brutalt utfall - drepe norges ungdommer, er helt... jeg finner faktisk ikke riktige ord! Og i tillegg finne det for godt (og rettferdig) å kjøre en kassebil fylt med sprengstoff til regjeringskvartalet, for så å... sprenge norsk hverdag i filler?!

"Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et helt folk!"
- statsminister Jens Stoltenberg

Jeg har sittet med vantro og frykt i fire døgn nå. Jeg har grått, tenkt, vært sint og nervøs. Jeg har vært et nervevrak. Og jeg har ikke engang vært tilstede i hendelsene!

Når jeg hører utrykningskjøretøyer nede på hovedveien, hopper hjertet mitt over et slag.

Når jeg ser på min nyfødte, søte sønn og min vakre treårige datter, blir jeg sørgmodig, trist og ubeskrivelig takknemlig. Jeg kan klemme og kose med barna mine så ofte jeg vil. Kysse dem god natt og ha ubetydelige diskusjoner med dem... Hvor mange foreldre er det som aldri mer kan gjøre det med sine barn etter fredagens hendelser?! Jeg har sittet klistret foran tv'en siden fredag, oppdatert tv2-appen på telefonen hvert 10.minutt. Lest alt det har stått om bombingen i Regjeringskvartalet og skytingen på Utøya. Jeg er lei... jeg har vært det lenge i grunnen. Men jeg har ikke kunnet la vær å følge med heller! For jeg bare MÅ se om jeg finner noen små lyspunkt innimellom alt den forferdelige lesningen...

Det er så mange ord som jeg kunne brukt for å beskrive den avsky og det sinnet jeg føler... Men jeg skal ikke - vil ikke - la gjerningsmannen få kjenne på, og smeske seg over det jeg føler! Han skal ikke vinne! Ord som "idiot", "dumkloss", "monster", "syking", "forræder", "morder", "psykopat" og alle andre ord man kan finne på å la beskrive gjerningsmannen er ord jeg hører igjen og igjen. Ordene blir gale - fordi han forventer det. Smiler over det! "All PR er god PR"!

Han har (dessverre) vært helt genial... Ingen idiot ville klart dette. Ingen dumkloss ville sittet i så mange år, "skrevet" (ja, i hermetegn, for han har jo kopiert endel òg) et manifest og planlagt så grundig hvordan han kan såre sitt motstanderparti og sin egen stat og sine landsmenn mest.

At han i tillegg har planlagt, forventet og beskrevet hvordan hans liv ville bli om han ble tatt i live er SKREMMENDE! For hva vil han oppnå?! Jo, akkurat det han har beskrevet i sin dagbok og manifest... Berømmelse, hat, fordømmelse, sorg, PR! Hans ansikt er klistret på hver eneste avis, hver eneste nyhetsoppdatering på nett og hver tv-skjerm. I hele verden! Hans navn brukes som om det var like vanlig i vokabularet som ordene "og / å / det / hvis"...

Oppi det hele, oppi hans egne forventninger og storhetssjåvinisme, så har han faktisk feilet også!

Han har forventet at hat og krig skulle oppstå, sett for seg at han "venner" i antiislamistiske grupperinger ville fortsette kampen for ham, støtte ham og tilbe ham. Men de har fordømt hans aksjon. De benekter å ha hatt noe med ham å gjøre, fortviler over at han har utført så drastiske handlinger.

I tillegg er deler av hans orginale manifest blitt avslørt som kopi!

Klipp og lim-funksjonen lenge leve, eller hva, du gjerningsmann?! Du er ikke så orginal som du selv tror!! Du er rett og slett ikke unik i det hele tatt! Du er, dessverre for din del, en person som har mislyktes. "Mission failed" burde vært skrevet i store røde bokstaver, om igjen og om igjen i den lille, glatte, cellen din. Overalt, i tak, på gulv og vegger. Kunst for deg å nyte!

Norge og dets befolkning, fortviler - ikke for hans handlinger i den forstand, men for tapet av sine egne. Vi står sammen, nærmere hverandre enn noen sinne. Vi ser først og fremst et gråtende, sørgende medmenneske foran oss, fremfor en ukjent person av ulik farge, trosretning eller politisk ståsted! Vi finner trøst hos hverandre tross disse ulikheter. Vi er forent i sorg og kjærlighet!

Herlig!!!

  

"Lille fredfulle Norge viser verden hvordan man bør takle situasjoner som dette. Akkurat nå vil jeg rangere Norge som det største landet i verden, jeg har aldri sett noe lignende"
- Barack Obama

 Det vil ta lang tid før vi kan gå gjennom en hel dag uten å tenke på det som skjedde den 22.juli...

Og jeg må innrømme at jeg begynner å bli mett nå. Mett på alt det pressen skriver om gjerningsmannen; hvordan han har fremstått for naboer og kjente, alle hans planer, internett-profiler og så videre. Jeg trenger ikke å vite hva som står i manifestet han har lagt ut! Jeg trenger ikke å vite hvor følsom han var! Jeg trenger ikke å vite hvor han har bodd og hvordan han så ut i oppveksten sin! Jeg trenger ikke vite hvem han var før han kaldblodig sprengte og henrettet uskyldige mennesker!

Kjære norske og utenlandske medier - verdenspressen: Vær så snill å ikke la dere bruke som talerstol for den mannen som har begått slike brutale og ufattelige terror- og voldshandlinger mot det norske folk. Tenk dere om før dere legger ut alt dere finner - tenk på pårørende og etterlatte av ofrene!

Ikke spre gjerningsmannens navn - vi har så mange ord for slike mennesker, ikke la navnet hans bli enda et synonym! 

Ikke spre bilder av hans ansikt - selv om han er i et menneskes skikkelse, har vi allerede en satan.

Ikke fortell om og kartlegg mer av hans ideologi - vi trenger ikke bli opplyst om en ideologi folk flest syns er helt uriktig. Det er nok å vite at den er tenkt og eksisterer.

Ikke la dere bli hans talerør til verden, når han nå er isolert fra den...

Det er hans høyeste ønske å bli profilert, markedsført og berømt for sine handlinger.

 IKKE DELTA I HANS FORVRIDDE OPPFATNING AV RETT OG GALT!

 Jeg har allerede sett nok av ham! Så mye at hans ansikt er tydelig for meg når jeg lukker øynene...

Det er nok nå.

La oss heller komme sammen i sorgen, la oss bekjempe frykten og leve videre - om ikke for oss selv, så for de omkomne og deres pårørende!

"Even in their deepest sorrow the Norwegians don't get hysterical. They resist the hate. It is amazing to see how politicians and the whole country reacts. They are sad to the deepest thread of their souls. They cry in dignity. But nobody swears to take revenge. Instead they want even more humanity and democracy. That is one of the most remarkable strengths of that little country."

(from a german newspaper article)

End note:

Jeg har besluttet at jeg aldri mer vil ta gjerningsmannens navn i min munn. Jeg vil unngå å høre det bli sagt i mitt nærvær. Jeg vil ikke lese noen artikler om hans liv, verken før eller etter at hans navn ble allmennkjent. Jeg vil unnlate å kikke på bilder av gjerningsmannen og jeg vil IKKE NOENSINNE lese hans manifest, se hans videoer, lese hans eventuelle fremtidige intervjuer, biografier, notater eller lignende.

Her kan du lese noen fantastisk gripende historier og skildringer av terrorangrepet:

• Prableen Kaurs blogg: http://prableen.origo.no/-/bulletin/show/672218_helvete-paa-utoeya
• Emma Martinovics blogg: http://utoyahelvette.blogg.no/
• Mette Valle, intervju: http://www.tv2.no/play/nyheter/innenriks?progId=536185
• Tarjei Jensen Bech, intervju: http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/tarjei-er-skadet-men-i-live-etter-aa-ha-blitt-reddet-av-to-ungdommer-etter-utoeyamassakren-3546095.html 

(bildet øverst i innlegget har jeg lånt av Marit Stensvik, http://www.facebook.com/media/set/?set=a.10150329871811399.394646.525071398&type=1#!/event.php?eid=108308355933342)

Livets mysterier; i katteperspektiv

Vesla har i skrivende stund allerede stirret trollbundet på vasken i 10 minutter! Og enda er det tydeligvis utrolig interessant å se på at klærne går rundt og rundt og rundt og rundt.........

Livets gang... en ny arving er underveis

Det er lenge siden jeg opprettet denne "hverdags"-bloggen min... Snakk om å "følge med i tiden"!
Vel... Meningen er jo å skrive om det som faller meg inn, hverdagen, hobby og utfordringer - en tankestrek i et tredveårig liv - Og det er jo derfor jeg opprettet denne bloggen. Dette tankeuniverset hvor fri tale og (hittil ingen) tilbakemelding møter hverandre.
I oktober 2010 var jeg gravid - viste det seg... og viser det veldig enda!!
Så å si at slike antiromantiske tanker og følelser for min bedre halvdel kan ha skyldtes hormonsvingninger.
Jeg elsker mannen min - og han elsker meg igjen. Og sånn er det jo meningen at det skal være! På godt og vondt har vi funnet ut at vi trenger hverandre og ikke kan være foruten hverandre.
Vi har det godt. Vi skal bli foreldre igjen. Vi gleder oss veldig nå :)

Jeg har termin om to dager (30.juni) og jeg er - for å si det mildt - DRITT LEI!! Men jeg gleder meg veldig likevel :)
Jeg føler meg diger, fullastet og som en flodhest!
Ankler og føtter hovner opp så fort jeg er i stående, ringene mine henger i et kjede rundt halsen, mat er en last, for jeg har ikke plass til den... Og siden vann fordriver vann, drikker jeg masse og det resulterer jo selvsagt i enda hyppigere toalettbesøk!
Jeg venter en elefant - en skikkelig ragg i allefall. Og magen min skriker til hver gang småen "snur" på seg. Og huden - aaaaaah! - det stikker og svir når et nytt strekkmerke oppstår. Jeg har ikke plass til noen større baby! Den må ut! NÅ! Helst igår!!

Men, om småen er lik sin søster, går jeg vel over tiden - og vel så det...

Jeg trodde aldri jeg skulle si det. Men... JEG VIL HA RIER! NÅ!