Jeg sitter her helt på slutten av svangerskapspermisjonen med en reell blanding av glede og angst over og for å gå ut i jobb igjen. Jeg håper det å få "normale" dager igjen vil vise seg å være mer til hjelp enn til byrde. For slik det er nå... Det må ta slutt!!!
Jeg merker på psyken og kroppen at jeg går mot slutten.
Det er ikke mye mer jeg makter før jeg treffer dørken med hue først (om ikke rævva vinner racet)!
Det er nok ikke lenge til jeg virkelig kaster livet mitt inn i en enda ondere sirkel av negative holdninger og vaner.
Jeg har gjemt meg bak mine barn og min mann for lenge...
Jeg har brukt endeløse unnskyldninger overfor meg selv...
Jeg har trøstet meg med at "det er den onde sirkelen"s virkning...
Jeg viser meg aldri i undertøyet for min mann (gudforby å vise meg naken for ham!). Det er faktisk så vidt jeg klarer å se ned eller i speilet på kroppen min.
Og samlivet... vel, hvilket samliv? Tanken på at min stakkars mann skal måtte ta på meg, uff! Nei, det skal han slippe!
Overfor barna presser jeg fram en positiv holdning. Jeg smiler og er blid, mens jeg hyler og gråter av fortvilelse innvendig....
Jeg opplever flere og flere symptomer - på hva, vet jeg ikke - men på at noe ikke er helt som det skal være...
At noe er galt, vet jeg. Jeg har mine anelser, men finner selvsagt unnskyldninger for ikke å få det sjekket ut!
Nå i det siste har det blitt enda verre og helt tydelig.
Jeg er mye svimmel, har nesten konstant hodepine som kan utvikle seg til alvorlige migreneanfall, er alltid trøtt, opplever å være umettelig tørst, at balansen faller bort, føler meg nedfor, humørsvingninger, tiltaksløshet og kan være fullstendig ambivalent.
På det psykiske plan har jeg så smått begynt å få angst...
Jeg gjemmer meg bort og unngår helst møter med venner og kjente. Men må jeg så må jeg...
Jeg setter på en maske og smiler blidt...
Jeg er den første til å gjøre narr av meg selv...
Jeg HATER å bli tatt bilde av, eller å være med på foto med venner! Jeg gruer meg når jeg skal være sosial, for mine venner tar alltid bilder! Du vet, sånne "alle-sammen-trykt-sammen-og-smiiiil"-bilde!
Det går ikke å trykke seg sammen med meg! Man ser bare halverte personer sammen med en diger dundre!
Og nå har jeg begynt å gå omveier ute for å unngå at folk ser meg. Helst går jeg ikke i butikken for å handle. Og om jeg må, så venter jeg til sene kvelden med å gå, eller så går jeg så tidlig som mulig...
Nå har jeg flere vonde dager enn jeg har gode...
Jeg eier ikke selvtillit, men den ligger og støver ned bakerst i hylla. Jeg savner selvtilliten og motet mitt!
Det skal ta slutt! Det MÅ ta slutt!
Jeg vil være tilstede når barna mine skal stå konfirmant! Eller når de skal gifte seg! Og jeg vil kunne stå som stolt mor ved siden av barna når folk tar bilder! Jeg vil være med på "Skvise-oss-sammen"-bilder og ikke ta opp mer plass enn andre.
Jeg er så klar for forandring! Så hvorfor er det så jævlig vanskelig???
