Fire lange måneder og en måne som heter Pandora

Det skal sies... jeg har et støtteapparat rundt meg som er ganske godt - om jeg bare bruker meg av det.
Siste innlegg var ikke akkurat av de muntreste innleggene og heller ikke helt gjeldende nå lenger.

Det har gått fire lange måneder. Jeg aner et lite lys i tunnelen.
Jeg har vært tilbake i jobb like lenge, men det virker ikke som om jeg noensinne forlot jobben for å være hjemme med Lillegutt. Den tiden er glemt for lengst og andre ting i den nye, TRAVLE hverdagen har tatt fullstendig over. Og det har igrunnen hjulpet på psyken. Det har vært så mye annet å konsentrere seg om at "det negative" har blitt gjemt litt ned og bak i hodet.
Jeg har hatt ett og annet sammenbrudd, men mine høyt elskede barn har gjort at jeg har kommet meg gjennom dagen. Det er bare deilig å kunne knusekose med barna mine etter endt dag på jobben! Gjensynsgleden når jeg henter dem i barnehagen er stor og varmer mamma-hjertet mitt. I tillegg klarte jeg ikke å holde masken foran mine nærmeste venner lenger... Det er vel spesielt to venninner jeg kan takke for det (på godt og vondt i grunnen). Hadde det ikke vært for dem, så hadde jeg nok ikke vært på bena den dag i dag! De har pirket og lirket på lokket, og fått ut litt etter litt før alt bare rant ut. Og da snakker jeg selvsagt metaforisk; glasset inneholder liksom mine tanker, problemer, sorger og vekter da vet du.
Så, barna mine og mine gode venner gjør faktisk livet godt! Det er verdt å leve :)

Litt oppdatering:
Lillegutt har gått gjennom masse forandringer og endel utfordringer siden sist. Det er jo klart at barnehagehverdagen tar på en liten kropp og med det i tillegg til hans stadig tilbakevendene "sykdom", så er det ikke alltid like greit å være Lillegutt. Dog, han er smilende blid og en skikkelig fighter! Han stortrives i barnehagen, har blitt ett år, kom seg opp på beina for en fire ukers tid siden - og har vel aldri satt seg ned igjen siden da. Og i det siste har det begynt å trille små ord og setninger (som ikke er en foss av babbel) ut av munnen hans. GLEDE <3

Vesla er snart vokst ut av kallenavnet sitt, for hun har blitt fire år og oppfører seg meget mye eldre på visse punkter! Hun er utrolig smart, veltalt og en ordentlig tenker. Det bobler over av ideer, spørsmål og påfunn og fantasien er veldig levende - noe som gleder både mor og far! Hun elsker å være storesøster, hun elsker sin lillebror og hun elsker rett og slett Apa, Ted og Elfie i Vennebyen! Hun elsker selvsagt mamma og pappa også, men det "er jo ikke det samme, for dere er jo mammaen og pappaen min!" *hihihi* <3

Når det kommer til min mann og vårt forhold... vel, vi er separert. Men vi bor sammen. Vi er foreldre sammen og det fungerer igrunnen bra. Vi har en viss avstand mellom oss og det gjør at vi kan konsentrere oss om å være gode foreldre og gode forbilder for barna. Vi er på et punkt nå hvor vi er gode venner, men (og nå snakker jeg i allefall for meg selv - og tror jeg snakker for ham også) savner det å være sammen og det å være nær... Jeg skal ærlig innrømme at jeg virkelig savner å bli tatt på - få en god klem og kanskje et kyss. Samtidig så er jeg ikke helt der lenger/enda heller. Det er en vanskelig følelse å forklare... Jeg må bare ta tiden til hjelp.
Vi er uansett på et punkt i livet nå hvor det er mye forandringer - til det bedre (og kanskje det helt topp forhåpentligvis), og det er en enighet om at når visse praktiske ting er ordnet og over så skal vi ta for oss forholdet og samlivet og gi det 100%. Det er en god avtale med tanke på alt vi nå går gjennom. Vi får konsentrert oss om barna og det å være glade, gode foreldre for dem og vi får ordnet det praktiske. Samliv kan vi konsentrere oss om når vi har kapasiteten til det! :) Jeg er i allefall positiv! Lyset i tunnelen ble litt sterkere forleden da en stooor sak av det praktiske gav oss et meget positivt løft (vi er ikke vant med at det skjer positive ting på den kanten) og i tillegg tente det en liten gnist et sted inni meg (og tydeligvis i mannen også) for han var så glad og lettet at jeg fikk både en gooood, lang klem og et kyss pluss et varmt, ømt stryk over kinn og hår! Det høres kanskje sprøtt ut, men det er veldig mye når man i så måte er fullstendig utsultet på det! :)

Jeg er positiv!!

En ting jeg har merket etter at "lokket ble åpnet" er at jeg er utrolig emosjonell. Det er ikke mye som skal til før tårene og følelsene tar over. Da mener jeg ikke nårsomhelst og hvorsomhelst altså! Men som i kveld, ungene er i seng, mannen er ute på byn med søstra og jeg koser meg med film på tv. Endelig skal jeg se AVATAR! Og for en film!!!! Fantastisk! Men der sitter jeg altså og omtrent gråter meg gjennom filmen. Jeg føler med de stakkars Na'viene som regelrett blir slaktet ned på sin egen planet og blir kalt fiender av menneskene?! Jeg sitter der og kjenner sinnet koke, for vi (menneskene altså) har da vel ingen rett til å bare ta oss til rette på en annen befolknings planet??! Det er jo vi som er fiendene -ikke dem!!!
Sciense Fiction lenge leve - når jeg klarer å sette meg så mye inn i en film, da må vel den være gørgod?! Eller så er jeg bare spik, spenna sprø og super-emosjonell ;)

En bør vel bare krype under dyna og nyte natta??!
G'natt <3

Med hue og rævva stuck i dørkarmen...

Jeg sitter her helt på slutten av svangerskapspermisjonen med en reell blanding av glede og angst over og for å gå ut i jobb igjen. Jeg håper det å få "normale" dager igjen vil vise seg å være mer til hjelp enn til byrde. For slik det er nå... Det må ta slutt!!!

Jeg merker på psyken og kroppen at jeg går mot slutten.
Det er ikke mye mer jeg makter før jeg treffer dørken med hue først (om ikke rævva vinner racet)!
Det er nok ikke lenge til jeg virkelig kaster livet mitt inn i en enda ondere sirkel av negative holdninger og vaner. 

Jeg har gjemt meg bak mine barn og min mann for lenge...
Jeg har brukt endeløse unnskyldninger overfor meg selv...
Jeg har trøstet meg med at "det er den onde sirkelen"s virkning...
Jeg viser meg aldri i undertøyet for min mann (gudforby å vise meg naken for ham!). Det er faktisk så vidt jeg klarer å se ned eller i speilet på kroppen min.
Og samlivet... vel, hvilket samliv? Tanken på at min stakkars mann skal måtte ta på meg, uff! Nei, det skal han slippe!
Overfor barna presser jeg fram en positiv holdning. Jeg smiler og er blid, mens jeg hyler og gråter av fortvilelse innvendig....

Jeg opplever flere og flere symptomer - på hva, vet jeg ikke - men på at noe ikke er helt som det skal være...
At noe er galt, vet jeg. Jeg har mine anelser, men finner selvsagt unnskyldninger for ikke å få det sjekket ut!

Nå i det siste har det blitt enda verre og helt tydelig.
Jeg er mye svimmel, har nesten konstant hodepine som kan utvikle seg til alvorlige migreneanfall, er alltid trøtt, opplever å være umettelig tørst, at balansen faller bort, føler meg nedfor, humørsvingninger, tiltaksløshet og kan være fullstendig ambivalent.
På det psykiske plan har jeg så smått begynt å få angst...
Jeg gjemmer meg bort og unngår helst møter med venner og kjente. Men må jeg så må jeg...
Jeg setter på en maske og smiler blidt...
Jeg er den første til å gjøre narr av meg selv...
Jeg HATER å bli tatt bilde av, eller å være med på foto med venner! Jeg gruer meg når jeg skal være sosial, for mine venner tar alltid bilder! Du vet, sånne "alle-sammen-trykt-sammen-og-smiiiil"-bilde!
Det går ikke å trykke seg sammen med meg! Man ser bare halverte personer sammen med en diger dundre!
Og nå har jeg begynt å gå omveier ute for å unngå at folk ser meg. Helst går jeg ikke i butikken for å handle. Og om jeg må, så venter jeg til sene kvelden med å gå, eller så går jeg så tidlig som mulig...

Nå har jeg flere vonde dager enn jeg har gode...
Jeg eier ikke selvtillit, men den ligger og støver ned bakerst i hylla. Jeg savner selvtilliten og motet mitt!

Det skal ta slutt! Det MÅ ta slutt!
Jeg vil være tilstede når barna mine skal stå konfirmant! Eller når de skal gifte seg! Og jeg vil kunne stå som stolt mor ved siden av barna når folk tar bilder! Jeg vil være med på "Skvise-oss-sammen"-bilder og ikke ta opp mer plass enn andre.

Jeg er så klar for forandring! Så hvorfor er det så jævlig vanskelig???

Første skritt...

I dag har jeg tatt første skritt mot noe som forhåpentligvis vil bedre livskvaliteten, følelsene og lykken for hele familien...
Det er bittersøtt. Godt og vondt på samme tid, men høyst nødvendig! Det er bare å få dagene til å gå i tiden fremover. Rydde opp i ting og alt rot som er innenfor husets fire vegger og se dagene bli lysere og lysere (både bokstavelig og metaforisk sagt)!

*WHAT GOES UP, MUST COME DOWN*
eller heller
*DET MÅ GÅ NEDOVER FØR DET KAN GÅ OPPOVER*